Jeg husker for en del år siden en samtale mellom to av mine yngre kusiner; de diskuterte om hvitt var en farge eller ikke. Den eldste, som hadde fysikk på skolen, så at hvitt i seg selv ikke var en farge, bare lys. Den yngste gikk på malekurs og hevdet hardnakket at hvitt absolutt var en av fargene. Her var det interessekonflikt! Selv tusler jeg rundt i Øvre Hage og ser det lyser opp i hvitt både her og der, og jeg tenker med meg selv at det er ikke så viktig om man kan kalle det farge eller ikke, så lenge det er så vakkert. Og hvem av oss har ikke i barndommen sunget med til «Se min kjole» der den hvite kjolen er hvit som snø – slik det også er i 17.mai-sangen om flagget vårt der «så hvitt som det hvite er sneen»? Heldigvis er sneen (eller snøen som jeg sier i min dialekt) borte nå, men hvitt som det hvite er… syrinen og tusenfryden og jordbærblomsten og…. Så nynnende på barndomsminner finner jeg det ene beviset på det andre om at hvitt absolutt er en farge å finne i min hage. Heldigvis.

Se min kjole, den er hvit som sneen,
Alt hva jeg eier, det er hvitt som den
Det er fordi jeg elsker at det hvite,
Og fordi en møller er min venn