Som et lite eventyr står den snøhvite buskrosa i Nedre Hage og nærmest skinner for seg selv. Den har helt rene, hvite blomster (det er tydelig hvor navnet kommer fra) og blanke, grønne blader. Blomstene er fylte og kommer i klaser, og de lukter deilig. Den er hardfør (til H5) og tåler sjølufta som er her jeg bor. Planta blir ganske stor (opptil 1,2 meter høy), men foreløpig tar den ikke for mye plass i bedet, så dette er vel noe man kan styre litt selv om man ikke ønsker en som tar for mye plass. Schneewittchen er remonterende, så den blomstrer fra juni og ut sesongen.

Et pluss er at rosebusken er uten torner. Den kan derfor gjerne plantes i nærheten av der man oppholder seg. Schneewittchen framstår som frisk og sykdomsfri, og den har heller ikke vært plaga av lus (som andre av rosene har denne sommeren).

Vi kjenner jo alle eventyret om snøhvit som jages av sin onde stemor på grunn av sin egen skjønnhet og som må leve i skjul i skogen sammen med de syv dvergene. Som seg hør og bør kommer det en vakker prins på en hvit hest og redder henne med et lidenskapelig kyss fra en skjebne verre enn døden (dette er i alle fall den barnevennlige versjonen av eventyret som de fleste av oss er oppvokst med – den opprinnelige er langt mer makaber). Jeg er usikker på om det er noen typisk Prince Charming i min hage, og mine feministiske verdier heier på en kvinne som kan stå på egne bein. det passer derfor fint at Scheewittchen har kraftige stilker som ikke trenger å bindes opp. Ho fungerer flott som solitærplante og er omsvermet av bevingede venner. Jeg synes ho på ange måter er bildet på den snøhvit vi vil ha i dag!

• 

• 

•