Så lenge jeg kan huske, har jeg vært glad i å lese dikt, og en av mine favorittlyrikere er Hans Børli (1918-1989). Han skrev fantastiske dikt om naturen, livet og kjærligheten, om hva som virkelig betyr noe her i livet, og om hvor vanskelig det kan være å forstå dette. Oftest brukte han bilder fra naturen, og da særlig skogen, når han skrev om de store ting i livet. Et av de fineste diktene hans er kjærlighetsdiktet «Junikveld» fra 1958. De to siste verselinjene gjør like stort inntrykk på meg hver gang. «Den er så svinnende kort den stund/ vi mennesker er sammen.» Det er kanskje ikke den mest originale tanken, men det er likevel en tanke som lett forsvinner for oss i en travel hverdag. Hva er det som virkelig betyr noe når det kommer til stykket? Det er sjeldent det man stresser mest med.

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster..

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.