Juli kom og gikk, og i dag er det allerede 1.august. Jeg vet det er en klisjé å si at tida går fort, men jeg synes absolutt det er tilfelle. Alt jeg skulle rekke! Det blir litt som med regla vi sa da vi lekte i sandkassa: «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen». I år som i fjor og som alle år før det må jeg innse at jeg ikke fikk gjennomført alle idéene jeg hadde for hagen denne sesongen; det er potensiale for nye planer også neste år. Heldigvis er det mye som gikk som det skulle, og det er mye å glede seg over når jeg går en morgenrunde i solskinnet.

I Juliana er det tendenser til litt matauk der druene nå begynner å modnes og tomatene rødmer i sola. Husets yngste gartner hjelper gjerne til med vanning og stell, selv om han synes tomatplantene lukter så sterkt at det er kvalmende (han liker virkelig ikke tomater). Det er alltid hyggelig å være flere sammen når haging står på programmet!

• 

• 

• 

• 

• 

Vi er også flere sammen om hageprosjektet når jeg går rundt blant bedene i Nedre Hage. Det summer fra hundrevis av insekter i alle blomstene som byr på frokost. Særlig oreganoen er godt besøkt, og her må jeg være litt forsiktig når jeg tusler rundt, så jeg ikke kommer for nær de bevingede pollinatorene – nærkontakt kan gjøre vondt. Oreganoen må jeg forøvrig finne en bedre løsning for neste år, for de legger seg utover i bedet og fungerer ikke så godt som kantplante som jeg hadde forestilt meg. Jeg kan ikke fjerne den, for insektene elsker blomstene, men jeg må altså finne bedre støtte til plantene. Neste sesong blir bedre!

• 

• 

• 

En annen plante jeg må finne støtte til, er perleevigblom (Anaphalis margaritacea), for den legger seg ned for den minste regnskyll. Jeg lot planta få innpass i hagen etter et plantemarked for noen år siden, og jeg skjønte raskt hvorfor giveren hadde ekstra planter å dele ut; den er langt mer villig enn jeg skulle ønske. Det kreves hissig luking hvert år for å holde den delvis i sjakk. Ifølge nettet er dette en gammel medisinplante indianerne brukte, og den kunne brukes mot det meste. Selv har jeg bare brukt den som tørket bukett inne når sommerens blomsterflor er over.

I Hjørnebedet i Mellomhagen står det ei rose med ukjent navn. Jeg har planer om å finne ut hva den er for noe, men så langt har jeg ikke kommet ennå. Det er ei klaserosene, og den har helt hvite blomster. Den har hatt noen litt tøffe år, men nå ser den ut til å ha det litt bedre. Sammen med tvillingsøstera si litt lenger bort i bedet (idéen om symmetri ble med idéen) lyser det opp med rene, hvite roser. Spent på å finne ut hva slags sort det er snakk om.

• 

• 

Når jeg ser utover hagens bed nå på høysommerens hell, kjenner jeg roen senke seg. For en utålmodig sjel er det godt å måtte lære seg å vente på det som kommer og å vite at alt blir ikke perfekt med én gang. Og tenk om resten av livet også var som haging; at man alltid hadde mulighet til å begynne på nytt igjen neste år. Med blanke ark og fargestifter som Prøysen sang om. Hva av det man sådde her i livet ville man da endret neste år, og hvor ville man satt inn litt ekstra støtte? Hvilke samplantinger ville man endret på, og hvor ville man fylt på med mer gjødsel og næring?

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel,
og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går
og da får du det så godt i mårå kvell,
og om du itte greie det æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står
med blanke ark og fargestifter tel.

Alf Prøysen, 1971

• 

• 

•