DER er sommerferien offisielt igang, og nå ligger hele sommeren foran oss full av blanke ark vi skal fargelegge i de fargene vi vil – eller de fargene som blir oss tildelt. Det er alltid litt rar og til dels melankolsk stemning når året er ferdig, for når man har en jobb som min, så går ikke året fra januar til januar men fra midten av august til midten av juni. Erik Bye sang «Mangt skal vi møte – og mangt skal vi mestre», og så står man der når året er over og tenker over hva det faktisk var man mestret når det kom til stykket. Dette har ikke vært det enkleste året å ro i land, med en pandemi som satte oss på prøve på flere måter enn jeg trodde skulle være mulig. Helt plutselig ble hverdagen snudd på hodet, og det ser ikke ut til å bli noen vanlig hverdag igjen med det første heller. Noe av det beste i mitt yrke er å være sammen med mennesker, diskutere, lære bort og lære selv. Den digitale formen med svarte skjermer og monologer med seg selv fikk meg til å savne ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle savne. Måten å avreagere på var å gå ut i hagen, og heldigvis kom pandemien på en tid på året der det virkelig gikk an å holde på der ute. Til og med været var på vår side, så det har vært dag på dag med solskinn de siste månedene. Og når jeg ser utover hagen på hvordan det spruter ut knopper, blomster, farger, lukter og lyder, da kjenner jeg at selv om jeg slett ikke mestret alt jeg skulle ønske, så har jeg da mestret noe likevel. Heldigvis!

• 

• 

I drivhuset er det frodig og grønt. Jeg har klart å holde det i live selv om det har vært så varmt at det mer minner om Sør-Europa enn lille Norge. For første gang har vi sådd meloner, etter ønske fra familiens yngste gartner, og nå er det tydelig å se at noen av melonblomstene er svangre der de strutter med oppblåste mager. Det hadde vært så moro om vi i det minste klarte å få én melon! Auberginene har ennå ikke kommet med blomster, men jeg har fremdeles troa på at dette vil gå bra. Drueplanta er i alle fall fornøyd i hjørnet sitt og vokser seg kraftigere for hvert år. Dette året skal jeg forsøke å huske å fjerne noen av klasene, sånn at det kanskje blir litt størrelse på de druene som får vokse. Det gjør alltid så vondt å fjerne frukter som kunne blitt noe…

Overalt i hagen er det noe som blomstrer eller som snart slår ut i blomst, og det endrer seg fra dag til dag. Akkurat nå er det de oransje svevehodene som stikker seg fram i bedene. De har en flott farge og ser så yndige ut der de svever over de andre blomstene (ikke så vanskelig å gjette hvor navnet kommer fra). De sprer seg riktignok ganske villig, så de må holdes litt i sjakk.

Det må ikke pionene. Også i år har jeg glemt å støtte opp alle, men jeg har husket noen av dem. Kanskje jeg får ordnet noe i morgen, for dagen etter skal regnet komme, og da blir de ellers slått ned i bakken. De dufter så deilig og søtt, men de er så fulle av maur at det ikke er like moro å stikke nesa borti.

Rosene kommer for fullt nå. Noen er allerede i full blomst, mens andre forbereder seg. Godt ikke alt blomstrer på en gang, for det hadde blitt så kjedelig seinere i sesongen. Roseknopper er så vakre, synes jeg! Tenk all skjønnheten og duften de holder inne!

• 

• 

• 

• 

Mark Twain skal ha sagt en gang (eller sikkert skrevet) noe som jeg fant oversatt til tysk, og jeg synes det var så treffende på en dag i nesten 30 grader i skyggen: «Sommer ist die Zeit, in der es zu heiß ist, um das zu tun, wozu es im Winter zu kalt war». Det er nesten så jeg håper det blir hakket kaldere i morgen.

• 

• 

•