Knopp i knopp

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?

Dette skrev Karin Boye i 1935, og nå som hele hagen er full av sprekkeferdige knopper, håper jeg hun tok feil. De sprenges nesten av farger og energi, og selv gleder jeg meg over alt som er på vei. Det ville være trist om det gjør vondt! Heldigvis er diktet hennes en metafor for livet og friheten, og man kan jo bare håpe at det ikke er planter i pinsel hagen nå er full av.

Det føles i alle fall ikke som noen smerte der jeg rusler rundt mellom bedene og ser på alt som nesten, nesten har sprunget ut. » Vi kommer snart. Bare vent en time. En dag. Et døgn. Vi kommer!» Noen har søstre som allerede har foldet seg ut, mens andre er den fremste blant sine og strekker seg mot lyset. Noen er store og svulmende, nesten som gravide mager, mens andre klarer å holde de smale linjene selv om de er fulle av liv. Hos noen kan deres kommende fargeflor skimtes gjennom tynne kronblader, mens andre holder seg til klorofyllets farge som pulserer gjennom årene deres. Det er en følelse av magi som utfolder seg rundt meg der jeg går; naturen er magisk!

 

 

Legg igjen en kommentar