For ikke så altfor mange år siden, fant jeg ut at jeg virkelig liker dahliaer. Jeg fant også ut at jeg liker dem godt nok til å være villig til å grave dem opp på høsten, lagre dem kjølig gjennom vinteten og drive dem fram i vårlyset igjen, selv om dette er en del jobb. Gleden har relativt raskt sunket, for det er noen som liker dahliaer om mulig enda mer enn jeg gjør: brunskogsneglene! De spiser opp plantene fullstendig, og de har tatt livet av flere enn min vinterlagring har gjort. Jeg har forsøkt alt; planta i kasser med kobberbånd rundt, planta i urner på uteplassen, planta kun de med mørke blader… Nå gir jeg opp å ha dahliene i Horten; de er alle frakta til hyttehagen der det ikke finnes brunskogsnegler, så får vi se om det blir blomster i år.

Dahlier i mai

Knollene har jeg lagra kaldt og mørkt (noe som var enklere på hytta enn hjemme), og rundt vinterferien satte jeg dem i potter for å drive dem fram. De trenger heldigvis ikke så mye vann når de står kjølig i potter (i lyset), og vi har vært her ofte nok til både vanning og kniping av toppskuddet (for å gjøre dem fyldigere). Nå har de vokst seg store og kraftige, så denne helga fikk de komme ut i bedene. Jeg fant en del kvister fra vierkrattet som jeg brukte som støtte, for det blåser en del her. Jeg er kjempespent på hvordan det vil bli!