Da vi flyttet hit til Horten for snart 13 år siden, var det ikke mye som vitnet om tidligere hageprakt. Det aller meste var borte etter en del år forsømmelse. Darwins teori stemte; det var «survival of the fittest». En av plantene som hadde overlevd, var en mahonia. Jeg visste ikke med det første hva det var, for den var tydeligvis blitt med i flyttelasset av «fyllmasse» da det tidligere staudebedet ble fjerna til fordel for større uteplass. Stadene og tilhørende jord ble dumpa som en slags voll nederst i hagen, og det var enden for de aller fleste av staudene.
Men det var altså noe som overlevde; opp gjennom høyt gress og villnis stakk det fram en grønn busklignende plante med stive, mørkegrønne blader. Jeg tenkte at dette så ikke ut som noe ugress jeg kjente, så jeg gravde den opp og planta den på et mer solfylt sted i Mellomhagen. Der har den stått i omtrent ti år nå, og den har blitt stor og fin.
Det var altså en mahonia jeg fant – og redda. Det er en busk som blir 50-120 cm høy og kan dyrkes over hele landet. Den har eviggrønne blader som er blanke og mørkegrønne. Blomstene sitter i store klaser og er intenst gule. Insektene elsker dem! På høsten får de masse blå bær som fuglene spiser.
Ifølge folketroen kan planten benyttes til alt fra hjelp mot eksem og psoriasis til å hjelpe mot høyt blodtrykk. Jeg nøyer meg med å se på busken og glede meg over at ikke absolutt alt av hva hagen engang besatt, er borte.