Oktober har så langt vært våt og kald her i Horten, men nå i helga kom sola fram og lyste opp både blomster og hjerter. Selv om blomstringen er på hell, er det noe som skinner nesten som gull blant alt det brune, og det er nesten så en kan undre seg over hvordan de holder ut. Men det gjør de altså. Heldigvis. Det ville jo vært trist om eventyret var slutt allerede.
Det går stort sett i rødnyanser i hagen nå – enten det er blomstene eller bladene. Som en slags blomstenes solnedgang før de kommer lysende, hvite og gule, tilbake med soloppgangen på våren en gang.
En av staudene som ikke gir seg, er en av mine favoritter: Stjerneskjerm. På latin er navnet Astrantia, og det er et så poetisk navn, synes jeg. Antagelig betyr det noe, men jeg vet ikke hva det er, og det er heller ikke så viktig. Jeg synes uansett navnet er vakkert, og det passer godt til den vakre blomsten. Villig og lettdyrket er den, trives både i sol og skygge, og den kommer altså med et blomstrende ekstranummer på høsten. Denne burde alle ha i hagen sin!
En annen staude som blomstrer nå, har ventet hele sesongen på å vise seg fram når det meste annet er borte. Jeg vet ikke om det skyldes lav selvtillit eller nettopp det motsatte, men det gjør godt å ha noe i full blomst nå også. Ormedrue (Actea) stikker sine høye spir opp i lufta og gir tydelig beskjed om at de ikke frykter høsten, nei. Flotte! Og flott bladverk har de også, så selv om de ikke blomstrer før langt utpå høsten, er de dekorative i bedene de står i.
Og i potta ved inngangsporten har endelig en av dahliene slått ut i blomst. Jeg får rett og slett ikke til dahliaer, selv om jeg duller med dem etter beste evne (her minnes jeg Torvalds kommentar til Nora når hun sier hun sparer så godt hun kan: «Men du kan jo slett ikke.»). De vil altså ikke blomstre. Jeg ser at det i stor grad skyldes at noe spiser opp alle blomsterknoppene, men nå begynner jeg å bli litt lei. Jeg får se hvor lenge jeg gidder styre med noe som ser ut som ugress (eller poteter) i potter…
Hagesumming 