…og fordi en baker er min venn. Jeg har ingen bakervenn, da. Tror faktisk ikke at jeg kjenner noen bakere i det hele tatt. Riktignok var oldefaren min baker og drev et eget bakeri, men det er langt tilbake i forrige århundre, og han har vært død i over 30 år nå. Like fullt elsker jeg hvitt i form av hvite blomster. Sist skrev jeg om en del av hagens rosa blomster, og joda, det er flere rosa enn hvite blomster å finne hos meg, men det betyr ikke at jeg ikke elsker hvite blomster; jeg har kjærlighet nok til å elske det meste!

I Øvre Hage har en av 40-årsgavene slått ut i blomst nå: En nydelig hvit pasjonsblomst (Passiflora incarnata)! Den klatrer villig oppover veggen og er allerede blitt temmelig stor siden jeg satte den ut i mai. Jeg vet den må overvintre inne, så jeg er spent på om jeg får det til. I år blir den i alle fall et flott syn!

I Mellomhagen er det ikke så mye hvitt som blomstrer, men i Solbedet finner jeg både hvite roser (ukjent sort) og ei revebjelle som ikke helt kan bestemme seg for om ho vil være hvit eller rosa. Jeg vet revebjelle er svært giftige, men de er så vakre, at jeg klarer ikke å motstå dem. I Øvre Hage hvor uteplassen og ungene er, får derimot ikke revebjella være – sånn for sikkerhets skyld.

Det er Nedre Hage som er den delen som har flest blomsterbed og dermed også flest hvite blomster. Her er det roser, pioner, iris og ymse stauder i forskjellige fasonger. Jeg blir aldri mett av å se utover!


Jeg synes stjerneskjerm (astrantia major) er så flott! Egentlig synes jeg den røde er vakrest, men den er ikke like villig i hagen, så jeg har lagt den litt på vent. Den hvite varianten derimot er lettstelt og veldig villig og har vokst seg stor og kraftig og motstår både rådyr og snegler. Insektene elsker den også, så dette er en plante jeg godt kan anbefale! Se på alle de bitte små stjernene i blomsterskjermen; er de ikke vakre?

Hjem fra hagemarkeder og hageturer har jeg gjerne med meg mye gøy. Ofte forsvinner navnene på plantene underveis, sånn at jeg sitter igjen med navnløse skjønnheter, men de blir heldigvis ikke mindre vakre av sånt.


For et par år siden ville jeg kjøpe en ramblerrose til å klatre i det gamle kirsebærtreet. Jeg falt for rosa Lykkefund. Den har brukt litt tid på å føle seg vel, men nå har den begynt å slynge seg oppover, og jeg kjenner jeg blir lykkelig av å se den i full blomst!