Nåvel, det er ikke akkurat blå himmel denne pinsa, men det betyr ikke at det ikke er blått å se i hagen, for der blomstrer det masse forskjellig for øyeblikket. Og siden jeg er veldig glad i blå blomster (det er i alle fall noe jeg sier til meg selv, selv om jeg absolutt har mange blomster i andre farger jeg liker svært godt også), er det flere å velge mellom nå.

Da vi kjøpte huset for ti år siden, var det en svært vanskjøttet hage vi overtok. Vel hadde de klippet plenen, men det var også det eneste de hadde gjort. Det var altså ikke mye igjen i bedene til de tidligere eierne som hadde solgt åtte år tidligere, men noen få planter overlevde lenge nok til at jeg klarte å redde dem. Én av disse er noen løkplanter jeg ikke vet hva heter. Jeg tror de ble kalt «Spanish Bluebells» i et engelsk hageprogram jeg så her om dagen, og det vil si spansk klokkeblåstjerne (Hyacinthoides hispanica) her i Norge (jeg er usikker på om det er den spanske sorten jeg har eller den mer vanlige). Det er ganske mange av

dem i Solbedet i Mellomhagen, og de er svært vakre når de blomstrer. Jeg har også noen i rosatoner, og de er strengt tatt vel så vakre som de lyseblå jeg har flest av. Det er alltid gøy med planter som har en lengre hagehistorie – selv om jeg aldri kommer til å få vite hva den er.

En annen plante fikk jeg med meg etter et plantemarked og er en jeg ikke er helt klar over hva heter. Hageorakelet i huset over veien har sagt det er en type valurt (Symphytum officinale), og det stemmer med hva verdensveven også sier. Planta er svært villig, blir opptil én meter høy og har klokkelignende blomster i en vakker blåfarge. Jeg har også lest at planta kan bli ugressaktig, men det er så langt ikke noe problem i hagen min. Jeg får se hva jeg synes om noen år…

En annen ugresslignende plante (hva spredning angår) er den klare, blå knoppurten (Centaurea) som jeg fikk av en god hagevenn. Den har en fantastisk vakker blåfarge og blomstrer relativt lenge. Noen ganger kommer den også igjen med ny blomstring på senhøsten. Den trives godt og blir stor og høy, slik at i min skrånende hage må den støttes opp for ikke å legge seg over alt i Sindres bed. Jeg ser nå at jeg må holde litt øye med den, for den frøsår seg visst lett, så jeg har nappa opp et par mindre eksemplarer, men det er ikke noe problem å få bort disse småttingene. Selve blomsterknoppen minner om tistler, men blomsten ser mer ut som en kornblomst. Og med en blåfarge klarere enn himmelen!

I Nedre Hage er det både selvplanta forglemmegeisøster (Brunnera macrophylla) og selvinnflytta forglemmegei (Myosotis). Sistnevnte luker jeg bort litt med jevne mellomrom, men det er også plass til den i hagen, synes jeg. Den har en fantastisk vakker blåfarge, og som barn var jeg alltid så fascinert av historien om hvordan den fikk navnet sitt, så den minner meg på en måte om barndommen min. Dens storesøster har ikke bodd i hagen så lenge, og jeg har problemer med å skille den fra den (for meg) svært så like vårkjærminne. Vakre blomster har den i alle fall, selv om de ikke er like lyseblå og yndige som lillesøsteren.