En tysk folkevise datert tilbake til minst så tidlig som 1530 begynner med linjene «Wie schön blüht uns der maien, der Sommer fährt dahin». Det er en nydelig kjærlighetsvise med vakker melodi, og den passer særlig fint til maimåned som er vel så nydelig og vakker. Riktignok tok det litt tid i år før det blomstra slik maimåned pleier, men nå har varmen kommet tilbake igjen, så nå spruter det fram nye blomster for hver dag.

Det er ennå en del løkplanter som kommer fram, og det er så deilig å se dem. For første gang i år blomstrer tulipanene i Ada Sofies bed; de har alltid blitt spist av rådyrene før de i det hele tatt fikk vist fargen sin (og jeg hadde for lengst glemt hvilken farge det skulle være på dem, siden de ble planta for sikkert tre år siden). De er

riktig så søte i lys rosa, og Ada Sofie er godt fornøyd over at det endelig er tulipaner i hennes bed også!

Den hvite varianten av  løytnantshjerte (Lamprocapnos spectabilis alba) som jeg gikk til innkjøp av i 2015, står nå høy og rank og hvit og vakker i Majas bed. Det er en av de staudene man absolutt må ha i hagen sin – enten i den ene eller den andre varianten. Og særlig når man bor i et hus fra 1850! Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er den tradisjonelle tofarga eller denne nyere hvite som er vakrest. På en måte er den helhvite reinere og sånn sett finere, men jeg liker også godt de tradisjonelle staudene fra oldemors hage. Hva synes du?

Litt lenger ned i Majas bed står det en vakker humleblom (Geum, av typen Mai Tai) i blomst for første gang i min hage. Den ble kjøpt som barrotsstaude våren 2016, og selv om den var ganske unnselig i fjor sommer, har den nå blitt kraftig og flott og gir løfter om god blomstring denne sesongen. Jeg håper den vokser seg riktig stor, sånn at jeg kan dele den med andre hagevenner, for denne burde få plass i flere hager. Se så nydelige farger! Jeg skjønner etter å ha sett litt rundt i hagen at jeg liker godt blomster i litt ferskenfarge (joda, jeg er glad i fersken også). Det er noe så sart over dem, synes jeg.

Egentlig er jeg ikke så nøye på fargene blomstene har; jeg klarer aldri å bli enig nok med meg selv om én farge, så det blir hele spekteret i bedene mine. Jeg har selvsagt lest at man skal holde seg til farger innen samme nyanse for å skape helhet og en følelse av ro, men jeg klarer rett og slett ikke sånt! Skal jeg da liksom vrake en vakker blomst fordi den ikke har den rette fargen til bedet? Nei, vet du hva! Her er det plass til alt! Og når den gule Marianøkleblom (Primula veris) nå blomstrer i flere bed rundt i hagen, kjenner jeg det kiler litt i magen. Finnes det noe mer yndig enn disse gule blondeklokkene som nikker så fint med hodene?