Når jeg rusler rundt i hagen og ser på det som titter fram, slår det meg at det er en fellesnevner i naturens fargebruk; det skal visst være gult. Det er sikkert en god grunn for at de tidligste blomstene gjerne er gule eller hvite, men jeg er ingen botaniker, så jeg kan ikke noe om dette. Jeg gjetter på at det har med sollys å gjøre, men jeg har altså ikke egentlig peiling. Og det gjør ingen ting, for jeg trenger heldigvis ikke kunne dette for å kunne nyte vårtegnene. Og nyyyter er nettopp det jeg gjør!

I den ene krukka utenfor inngangsdøra lyser anisisopen opp. Den har en fantastisk farge på bladene, lukter deilig lakris, selvsår seg lett og er enkel å ha med å gjøre. Hva mer kan man ønske seg? Jeg vet at den er mulig å bruke i maten, men det har jeg ennå ikke forsøkt meg på. Kanskje jeg finner på noe moro med bladene i år. Te, kanskje?

I Den trinne damens bed står det noen vakre påskeliljer i full blomst. Jeg er usikker på hva sorten heter, men jeg falt fullstendig for dem i påska i fjor da de stod ferdig utsprunget i potte i butikken. Potta fikk være med meg hjem, og blomstene var visne, satte jeg løkene i et bed jeg visste jeg ville se dem lett. Dette er en sort som er en fryd for øyet!

Og nå har vi kommet så langt ut på våren at nå er også vårkålen slått ut i blomst. Jeg vet

dette går for å være et irriterende ugress som tar over for annet man gjerne vil ha, men i vår hage er det absolutt plass til den. Den utkonkurrerer lett mosen (hurra!) og ser ut til også å takle skvallerkålen ganske bra (dobbelthurra!). Også er den flott, da, der den står knallgul og liksom smilende mot alle som kommer forbi. Nei, den skal sannelig få lov til å bo i hagen min!