Krokus

A. O. Vinje innleder diktet sitt «Vaaren» fra  1869 med ordene «Enno ein Gong fekk eg Vetren at sjaa, for Vaaren at røma». Det er tungt språk han bruker for noe så vakkert, og han skriver vel kanskje også om en litt seinere del av årstiden, men det er likevel en flott beskrivelse av hvordan vinteren viker for varmen og det nye og grønne og kraftfulle. Han avslutter strofen med «Enno eg høyrde at Vaarfuglen song, mot Sol og mot Sumar.» Og sånn føles det virkelig nå; så deilig det er når våren endelig, endelig!, kommer tilbake, og så utrolig flott det er å få oppleve det enda en gang. Det er ikke rart Vinjes dikt nesten er litt euforisk for det kan man bli selv når man går gjennom hagen og kjenner sola varme kald kropp og våt jord og se fargeklatter sprenge seg opp og fram som små gledesflekker på ennå bar jord. For det er nå det starter. Nå! Og ennå en gang får jeg være med på naturens skapelsesberetning!