Inger Hagerup formaner om tålmodighet og sier: «Vær tålmodig menneske/ langsomt blir allting til». Jeg for min del synes det er vanskelig å følge formaningene hennes, og min tålmodige venting på Våren er på bristepunktet; jeg vil ha vår nå! Og ikke bare sånn deilig gløtt av vårsol en dag eller to før snøen drysser hvit igjen, men sånn skikkelig så det går an å grave i jorda og flytte på de plantene som ble planlagt i vinter og luke og klippe bort vissent bladverk og se det kommer nye skudd hver dag. Sånn vår vil jeg ha! Men det kommer jo ikke så brått. Jeg vet det. Og det hjelper heller ikke å irritere seg.

I dag rusla jeg gjennom (fremdeles temmelig frossen) hagen og så på liv som er å finne blant blomster og trær. Ikke så overraskende var det fine spirer på flere av storknebbene (det skal mer til enn litt vinter for å ta knekken på dem!), og også kuletistelen kom med søte, små blader. Akeleienes vårtegn kommer i nesten lilla, og i Solbedet dukker det opp en løkplante jeg ikke kan huske hva er (merking er for pyser…). Så selv om hagen ser død og kald ut, er det mulig å finne grønne håp flere steder. Hurra!