«Ja visst gör det ont när knoppar brister», hevdet Karin Boye en gang. Ho mente vel den gang ikke blomster i konkret form, det var snarere ment som en metafor for noe større, men setningen kom meg i Hug da jeg rusla gjennom hagen forleden og så alle blomstene på bristepunktet.

Orientvalmuene (Papaver orientale) spruter snart ut i rødt og oransje; de bryter seg ut av sine hårete hylstre og bretter sine tynne og fargerike kronblader ut lik en sommerfugl på vei ut av puppen. Jeg vet at mange ikke synes disse blomstene har livets rett i hagen; at de er vulgære i fargene og sprer seg for lett. Jeg for min del liker dem godt. Ikke bare synes jeg blomstene er flotte og minner om mormors hage, men de har også et fantastisk bladverk. At de er enkle å ha med å gjøre, anser jeg som en bonus!

En annen av de riktig så villige plantene i hagen er knoppurten ( Centaurea) som snart slår ut i mørkeblått flor. I fjor ble den tatt litt av vinden og la seg ned i bedet, så i år skal jeg sørge for å gi den litt støtte, så får vi se om det hjelper. Vi kan da alle trenge litt støtte når det blåser som verst.

Jeg har tidligere nevnt at hagen er full av løker, og nå er kirgisløkene i ferd med å åpne seg. Store, lilla kuler svever høyt i bedet og er en magnet for pollinerende insekter. Jeg elsker dem og har store planer om å sette enda flere løker til høsten!