For et par uker siden mente jeg at hagens vakreste ugress stod i blomst. Det var før jeg kom på at jeg hadde gravveronika i hagen. Makan til flott ugress! Det spres seg til store tuer, men foreløpig er det ingen fare for noen andre blomster, så jeg lar den stå. Den virker heller ikke umulig å luke bort, så jeg ser an situasjonen før jeg fjerner den. Den er nydelig der den velter seg utover bakken med små lysegrønne blader og lyse, lyse blå blomster som speiler himmelen. Fryktelig trist navn på dem, synes jeg, men det kan jo ikke blomstene noe for!

Noe annet som er like lyseblått som himmelen er de forglemmegeiene som dukker opp flere steder i hagen. De frør seg lett selv og dukker opp flere steder. Heller ikke de er noe stort ugressproblem, og jeg lar dem få lyse opp der de står – så lenge de ikke kommer inni selve blomsterbedet. Den lille sjenerte blomsten som Gud glemte å gi navn, har i alle fall en plass i hagen min.