Endelig var tida kommet til å hente vårt nye familiemedlem hjem! Mens ungene ble passa av mormor, dro vi en snartur over Hardangervidda for å hente den vesle krabaten like utenfor Karmøy. Dermed fikk husets herre satt ny rekord for distanse med bil: 400 mil i løpet av to og ei halv uke. Puh!

Ada Sofie hadde lenge før det noen gang var klart at det skulle bli en hund i vår familie bestemt seg for hva den skulle hete: Bulder. Da det etter hvert ble klart at joda, vi skulle ha en firebeint til i familien (i tillegg til katten Nala), ble det derfor bestemt at han skulle få navnet ho hadde finni. (Heldigvis var det ikke noe Disneynavn slik som da ho kom med forslag til katten. Snøhvit og Skjønnheten er ikke like velklingende etter man har nådd en viss alder…)

Bulder er en bichon havanais og har akkurat blitt tolv uker gammel. Han er svart med hvite poter og en skikkelig hjerteknuser. Ungene elsker ham, og han er tillitsfull og både kjælen og leken. Det var litt krise et øyeblikk da han beit høl i Ada Sofies favorittkjole, men ellers har det stort sett vært meg og mine ting han har knagd på (tøflene mine får jeg sikkert ikke tilbake før etter jul).

Ute i hagen har han bare vært på forsiden. Der er det inngjerdet, slik at vi ikke trenger være så redde for at han vandrer avgårde. Vi har snakka om å sette opp port ved trappa til veien i Nedre Hage, og det ser ut til at vi bør få litt fortgang i de planene. Det hadde jo vært fint at han kunne være med meg ned i hagen mens jeg holder på.

Han løper i alle fall rundt i gresset og nyter livet som hund. Det ser ut til at han også liker blomster, for han spiser på alle han finner. Sånn sett er det kanskje greit å holde ham borte fra Nedre Hage en stund til…