For en stund siden ble jeg spurt om hva min favorittblomst er. Jeg mener, for en blomsterelskende person er dette et nærmest umulig spørsmål å svare på, nærmest på linje med «hvilket av barna dine elsker du mest». Etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg likevel fram til et svar. For selv om det varierer etter årstid og sikkert også humør, så er det én blomst jeg alltid blir glad av å se: akeleien. Jeg har i grunn elsket akeleier helt fra jeg var liten, og jeg husker særlig en gammel variant som stod i hagen hjemme. Den var gul og lilla med lange honningsporer, og best av alt; den lukta fantastisk. Faktisk lukta den som en is jeg var veldig glad i. Det er i alle fall sånn jeg husker det.

Jeg har masse forskjellige akeleier i hagen, og jeg lar dem få spre seg som de vil. Det vil de heldigvis gjerne, så det dukker statig opp akeleier på nye steder. Til og med mellom steinene på uteplassen dukker de opp, og jeg lar dem få stå i fred. Stort sett er det den mørkelilla sorten som var igjen i hagen fra tidligere eiere som er den som er å finne flest steder, men det blir stadig flere sorter. Jeg har både fått en del av venner samt tatt med hjem fra plantemarked, så det er stadig noe nytt. Hva de heter alle sammen, er jeg ikke så nøye på. Så lenge de blomstrer, tiltrekker seg insekter og lyser opp i bedet, kan de hete hva de vil for meg.

Best liker jeg de store med lange honningsporer, og det er helt i orden at de også lukter godt. Fargen er ikke så farlig. De ser uansett så yndige ut der de nikker blidt med hodene sine. Man må simpelthen bli i godt humør av å se dem!