Minstemann og jeg var i dag i Nedre Hage for å klippe gresset i gressgangen der nede. Det var sol og deilig vær, litt vind, men ennå ikke så ille. Med ett var hele lufta rundt bikubene, og oss!, full av bier. Det er vanligvis en del liv der, men nå var det virkelig vilt! Det tok litt tid før det gikk opp for meg at de nå foretok den fryktede svermingen. Nei, de stikker av!

Husets birøkter var selvsagt ikke hjemme da dette skjedde, til tross for at han denne dagen hadde hjemmekontor (det var gyldig grunn for fraværet altså!!). Hva gjør man derfor når det virker som om hele bikuben befinner seg rett rundt ørene på en? Man slutter i alle fall å klippe gresset. Og så går man litt unna og prøver å få med seg det tross alt ganske fascinerende fenomenet.

Minstemann syntes dette var riktig så spennende og hadde full medfølelse med pappa som så ut til å miste en halv bikube. Han trøsta seg med at det var bikuben til storesøster som var den skadelidende og ikke hans egen.

Heldigvis begynte biene å samle seg etter hvert og bestemte seg for å ta en større pause i epletreet ved siden av bikuben. Der samlet de seg i tett klynge mens noen var ute for å finne et godt nytt hjem. Svermen var ennå mulig å redde.

Husets birøkter kom hjem og skulle forsøke å flytte biene over i en ny kube, men da var hele svermen vekk. Minstemann og jeg var en tur oppe i Øvre Hagen da dette skjedde, så vi så ikke i hvilken retning biene fløy. Borte vekk alle sammen! Sukk! Man jan jo håpe de kommer tilbake igjen til den nye kuben som står og venter på dem…