Ute i hagen har det vært deilig og vårlig de siste dagene, og det er like fascinerende hver dag å se hva nytt som har våknet til live igjen. I bikubene i Nedre Hage har det vært liv i flere uker, og de surrer ivrig rundt i både vår og våre naboers hager på jakt etter mat.

Til tross for interesse for alt som lever i hagen, må jeg innrømme at det meste av min kunnskap om disse insektene kommer fra Sue Monk Kidds bok The Secret Life of Bees. Det fortelles mye om bier der, men det er vel heller som metafor for noe større. Ungene har lenge sett Die Biene Maja, og det er en riktig så søt framstilling av vår verden, men særlig sannferdig er den vel ikke…

Vi ble derfor alle sammen invitert ned i Nedre Hage av husets birøktere for å se på livet i kubene der; nå skulle vårrengjøringa foretas. Jeg trodde vi bare skulle se på kubene og så gå, så jeg takket pent nei til lån av drakt. De små skulle bytte på den ene drakta vi har for barn. Da vi kom ned og birøkteren begynte å løfte på lokk og ordne og fikse slik birøktere gjør, skjønte jeg at uten drakt var dette ikke noe for meg. Jeg forsvant derfor litt lenger ned i hagen og lukte fram bringebærbuskene som ble overmannet av naboens geitrams i fjor. De små lot ikke til å bry seg nevneverdig om at det surrer rundt dem og at de fikk bier som satte seg på hendene deres (med hansker!). Da det til og med var mulig å se klekkingen av en ny bie, fikk den øyeblikkelig navn, og alle hjerter gledet seg.

Selv om jeg ennå ikke kan så mye om bier og hvordan man skal behandle dem, synes jeg det er stor stas å ha dem flyvende rundt, og jeg synes det er ekstra stas at de, ved å gjøre noe godt for mine blomster, kan produsere noe spiselig for oss – selv om jeg ikke egentlig liker honning noe særlig. Jeg gleder meg over hver blomst jeg ser dem besøke, og jeg gleder meg til å dele hagesesongen med dem; de er jo minst like glade i blomster som meg!